Allerede tidlig i forrige uke var det slitsomme dager med en gubbe på jobbtur og nattevåk hele netter over ei tann for lillesnuppa vår. Jeg begynte å tenke at Akhela ikke var helt seg selv, litt slapp, usikker på hvor mye hun spiste og drakk. Men oppi alt styret tenkte jeg vel at man ser det litt an. Hun lå litt anstrengt også. Da gubben kom hjem snakket vi om det torsdag og han var enig i at hun ikke var helt i form, så jeg skulle ringe dyrelegen fredag. Noe som jeg gjorde. Jeg skulle bare komme inn med henne. Men jeg fant ikke katta, lette så godt jeg kunne i huset flere ganger med ei lita ei på handa. Gubben kom hjem i 15 tida og fant henne på loftet. Da pustet hun nesten ikke og veldig anstrengt. Da bar det rett til dyrelegen, hun mente katta var så dårlig at hun nesten ikke kunne tåle undersøkelse, men lyttet på henne. Nå var det bare å få henne over den kritiske fasen med injeksjoner av vanndrivende for å få vann ut av lungene, og antibiotika da hun hadde feber. Legen mente trolig alvorlig hjertesykdom HMC(hypertrofisk kardiomyopati) så helgen gikk til å få henne stabilisert og litt bedre for å tåle undersøkelser på mandag. Hun ble litt lettere i pusten av medisinen. Men ikke nok til å spise, drikke og slappe av, hun lå veldig anstrengt. Vi ga henne ro hele helga, satte vann foran henne, hun sov på soverommet vårt.
Mandag morgen var hun i mine øyne nesten litt kvikk før vi dro avgårde til dyrelegen, litt nysgjerrig og gikk etpar runder. Men det gikk et sukk i meg da jeg løftet henne, hun var blitt bare skinn og ben de siste dagene. Hun skulle ligge i oksygenbur, ta røntgen, blodprøver ol. Jeg dro hjem kun med tanke på at hun blir frisk, siden hun var blitt pittelitt bedre i pusten i helga og bare hun kom seg gjennom dette nå kunne hun leve med hjertesykdommen med litt medisiner.
Men utpå formiddagen fikk jeg telefonen. Ikke bare lungene var fulle av vann, brysthulen også. Full av infeksjon i kroppen. Høye nyreverdier-nyresvikt. Vi fikk vite at det trolig var FIP (feline infeksiøs peritonitt) Som er en alvorlig virussykdom uten behandling. På dette tidspunktet var Akhela så dårlig at det var best å la henne få slippe. Vi kom oss avgårde for å få en avskjed med Akhelapusen vår. Vakre lille pusen som vi har fått hatt altfor kort tid, ung katt. Dette kom brått på og var veldig uventet. Jeg klarer ikke skrive om avskjeden, det var som om tid og rom ikke eksisterte. Uvirkelig at vi ikke skulle få ta henne med hjem igjen. Siden da har tårene trillet. Glemmer jeg det i noen sekunder tror jeg hun streifer i over golvet i sidesynet og skal ha mat. Jeg syns jeg hører kattedøren så og hun kommer inn. Jeg tror hun ligger på sin faste plass i sofan, så rolig og tilfreds, eller at hun koser med Chanel, men hun er ikke der. Og da kommer jeg på det og tårene sitter løst. Det er jo "bare" en katt. Men man blir så glade i og får så nært forhold til dyret sitt. Akhela var helt spesiell. Det er også veldig vanskelig å se at Chanel leter etter Akhela, hun er urolig og rar. Det var jo de to bestandig.
Her i huset er vi veldig sliten akkurat nå, men skal ta oss sammen så vi får pakket, handlet og ordnet til påsketur, for det blir godt for oss alle.
Det gjør godt å skrive litt om dette, litt terapi.
Nå håper jeg dere alle får en fin Påske!
Det e alltid trist å miste et dyr. En del av deg og en del av familien forsvinner. Dere må ta vare på alle de gode minnene fra tiden dere hadde henne, den søte og gode pusen hun var. Klem <3
SvarSlett