"Livet i nyutdanna sykepleier bobla"

Etter 4 år som sykepleierstudent og aktiv på jobbfronten som assistent med hjelpepleieroppgaver stod man plutselig på egne ben mandag etter jul. I hele høst har det vært skrekkblandet fryd at det nærmet seg. Så skummelt men så moro å endelig komme i gang. Jeg føler jeg har fått mange gode erfaringer på jobb som assistent og i praksisene. Særlig i praksisen før jul prøvde jeg å være helt selvstendig i høyt tempo på sykehuset for å være mest mulig klar for det nye livet. 

Disse to første ukene har vært heftige. Heftig å ikke ha en veileder sammen med seg. Heftig å ta helt egne avgjørelser på sekunder. Heftig å finne frem fysisk for eksempel på medisinrommet. Heftig å finne frem i jungelen av organisering og tverrfaglig samarbeid. Heftig å ha ansvaret for pasienter som gjerne blir akutt dårlige. Heftig å snakke med pårørende. Heftig å holde oversikt. Heftig å få tiden til å strekke til. Så heftig at min stakkars kjære ikke har fått mental kontakt med meg etter jobb, helt utmattet og ikke hatt konsentrasjon igjen. Men denne andre uken har det gått ørlite pitte pitte pitte pitte litt bedre. Men det var godt å ta frihelg etter å ha jobbet nesten alle dagene etter jul. En liten time out må man ha. Så hvis det kommer til å gå litt og litt bedre for hver dag som går skal dette bare gå fint. Selv om det er rimelig altoppslukende akkurat nå. Lite energi igjen til min kjære, familie, venner, husarbeid, trening osv. Men dette er nok helt normalt i "livet i nyutdanna sykepleier bobla" Mest av alt er alt bare utrolig spennende :D og angrer gjør jeg ikke ett sekund :D 

Så får jeg skyve bort bekymringstankene som om når jeg får skikkelig jobb, langt vikariat eller fast jobb. Hvor jeg egentlig vil jobbe? Hva vil jobblivet bringe fremover?  Og istede nyte livet som det er :D