Du må nyte svangerskapet!

I dag tar jeg et lite oppgjør med denne påstanden om at man skal nyte svangerskapet. Det blir sagt at denne tiden får man ikke igjen, man skal nyte å gå gravid, man skal kose seg masse.

Og ja jeg nyter følgende:

• lykken over å kan bli/er gravid
• lykken over at en blanding av meg og min kjære vokser inne i magen min

Men kremt, lets face it! Hvordan kan man nyte dette:

Bekymringene og plagene(kappløp med tiden)

• frem til uke 12: du er gravid, en stor lykke, MEN!! Du kan ikke si det til noen for muligheten for at det kan gå galt er veldig vanlig og stor. Du tyr til nettsider og diskusjonsforum for å snakke med noen likesinnede. Men det ender med enda større bekymringer for halvparten av de som er der mister og har andre problemer. Du er kvalm, greier ikke å spise, maks et knekkebrød går ned daglig. Noe som fører til mer kvalme for du er sulten. Du fatter og begriper ikke hvordan folk greier å spise middagsmat og tåler ikke matlukt. Lykken er den dagen du oppdager epler. Du må sove 18 timer i døgnet og våkner du etter dette føler du deg allikevel ikke uthvilt. Du tvinger deg mest mulig på jobb, men innser at en gradert sykemelding er det beste. Litt på jobb, deretter hjem og sove. Du kan ikke si noe enda på jobb og du skjønner at folk begynner å lure. Hodet og konsentrasjonen er borte og det er bare et vakum igjen. Det eneste du tenker på er å runde uke 12 slik at du kan begynne å fortelle det til familie og venner og føle det trygg på at dette vil gå bra.
• uke 12-18 og du har hørt rykter om at nå skal trøttheten og kvalmen gi seg for mange. Du VENTER og VENTER. Neida, du syns fremdeles folk er steike tullete som spiser annet enn knekkebrød, yoghurt og epler. Vekta går nedover. Men barnet får det han/hun trenger sier legen. PUH! sier jeg for jeg har nok å ta av. Morsomt å fortelle venner og familie nyheten. Det sosiale livet er ikke som før. Det eneste som betyr noe er å komme seg hjem og sove/slappe av, på sofaen eller i senga. Blodprosenten og jernlageret er lavt.Du kommer deg delvis på jobb men selvtilliten synker av at det fins andre gravide der som ikke har vært en dag borte fra jobb, WTF!! Det ENESTE du tenker på er ultralyd og første jordmordtime i uke 18. Er det liv? for man kjenner ingenting enda. Er det noe galt med den lille? Hvorfor begynner alle å spørre om man kjenner liv, NEI jeg gjør ikke det, STRESS!
• uke 18-22 Puh, alt så bra ut på ultralyden, åh så herlig å se en aktiv krabat. Det er førjulstid og man vil helst kose seg med forberedelser, men alt er tiltak for energien er ikke kommet ENDA. Og sove må man gjøre 18 timer i døgnet aller helst. Julegavehandling, vasking, baking, sosiale happeninger. Men energien rekker kun til den lille stunden man er på jobb. Men noe fikk man til, og de få sosiale stundene var gull verdt. Man møter sitt første møte med vonde kynnere og bekkenløsning. Tidligere var man bare stiv pga lite aktivitet. Men er man aktiv noen timer på jobb eller hjemme nå og deretter setter seg ned så kommer man seg ikke opp igjen, AU! Kynnere= skummelt! Er noe galt? Neida, helt normalt sier legen. Men neste natt våkner du 8-10 ganger per natt av smerter i magen og stram mage, sukk....Ellers er man også våken 6-8 ganger for å tisse på natta. Man vurderer å slutte å drikke, men finner ut at det ikke er bra for den lille å være dehydrert. Man kjenner de første tegnene fra magen, disse boblene alle har snakket om i ukesvis, TAKK og pris. Man hører at dette er den beste tiden av svangerskapet for senere blir alt tyngre og verre, hjelp!! Det ENESTE man tenker på når kynnerene pågår er at den lille må være i magen til uke 24, da kan den overleve for tidlig fødsel. Også tenker man fremdeles på å bruke vær ledig stund til å sove.
• Hormoner: spiller deg et puss. De bidrar til å øke den dårlige samvittigheten for jobb, det sosiale livet, husarbeid og for at du ikke koser deg så mye som alle sir du bør. De gir deg stunder av nedstemthet selv om du ikke har noen grunner til å være det. De gir det endeløse flommer av tårer når du ser oprah eller en reklame på tv. De gjør deg til verdens lykkeligste for du skal bli mamma.
• Økonomiske bekymringer: får vi råd til alt utstyr til den lille? Hva er best nok?
• Fremtidlige bekymringer: vil jeg bli en god mamma? hvordan skal jeg gjøre det og det? Livet etter fødselen fremstår som skummelt, man har ikke peiling på hvordan noe skal gjøres. Kommer jeg til å få sove eller blir det våkenetter med å sjekke om den lille sover? Også får man høre fra alle andre, det er så fantastisk. PUH! takk og pris for det. Men man undrer seg fryktelig over at ett og samme menneske forteller om hvor FANTASTISK det er men samtidig hvor VANSKELIG OG KREVENDE det er. Kan det være begge deler samtidlig? Vil vi ha nok energi til å ta vare på den lille på en god måte. Vil vi gjøre ting rett. Hva med friheten og impulsiviteten man har levd med i mage år, blir den borte?

Nå er alt satt kraftig på spissen og ja jeg gleder meg stor til å få den lille i armene, jeg vet det blir verdt det. Men jeg tør å påstå at svangerskap, det er OPPSKRYTT. Kanskje det hadde vært like greit om storken hadde banket på døren den 20 mai?